Hvorfor de seks nordveggene?

I Alpene er det seks helt spesielle nordvegger som er særlig interessante og berømte innenfor alpin klatring. Disse legendariske rutene er nevnt i diverse nåtidige blogginnlegg fra klatrere rundt i Europa, samt til og med i de første alpine beretningene fra før 2. verdenskrig. Med andre ord har de seks nordveggene en helt spesiell status i hjertene på mange klatrere. Nettopp derfor besluttet Kenneth og Mikkel, to mer eller mindre normale typer i begynnelsen av trettiårene, å klatre tre av de seks legendariske veggene. Mer presist Piz Badile, Les Dru og Cima Grande di Lavaredo.

Men hvordan forbereder man seg egentlig til en slik tur, fysisk så vel som mentalt? De spørsmålene har Kenneth prøvd å svare på her:

Små delmål

Jeg ser forberedelse på treningssentret, på innendørs klatrevegg og ute på løpetur som like stor del av fornøyelsen, som selve fjellklatringen er. Det høres kanskje litt nerdete ut, men det å analysere det overordna målet og deretter å bryte det opp i delmål er virkelig motiverende for meg i min daglige trening.

Fra 5+ til 6-

Den viktigste forberedelsen er allikevel den jeg har gjort ute på forskjellige fjellvegger i både Sverige, Norge og på Bornholm. Her har jeg buldret, sportsklatret og hovedsakelig klatret på eget utstyr. Den treningskombinasjonen har flyttet meg fra å være en ”meget sikker” 5+ klatrer med mange sikringer på ruten, til forholdsvis raskt å bli en 6- grads klatrer med få sikringer og en god magefølelse. Og dette er bare på noen få måneder. Jeg har nå også hatt mye tid til å klatre på fjell, men poenget mitt er at man med kontinuerlig trening kan flytte seg raskt både fysisk og mentalt. 

Tillit til føttene

Sportsklatringen har gitt meg stor tillit føttene mine. Å arbeide med de bitte små fotplasseringene selv på meget utfordrende steder gjør at jeg nå stoler på føttene mine i mye større grad enn tidligere.

Buldring

Jeg har også vert i Kjugekull (Sverige) flere ganger, hvor jeg har klatret mange lette ruter over en lang dag. Målet mitt var å klatre problemene på første forsøk med det samme fokus jeg måtte hatt hvis jeg
klatret på eget utstyr. Det gir utrolig god mening for meg å trene crux-klatring, fordi det er jo nettopp cruxet på ruten som er det vanskeligste stedet, og der man er aller mest utfordret. Der er alltid et eller andet sted man tuller rundt på en rute som ligger nær på ens maksimum.  Det å trene mange vanskelige og utfordrende bevegelser har gitt meg en god porsjon selvtillit. Og det er jo superviktig at man har tiltro til ens kropp når man klatrer – spesielt i fjellene.

Profesjonell hjelp fra landslagstrener

I tillegg har vi hatt et lengre treningsforløp med Esben Seir fra ”No Gravity”. Esbens feedback har gjort at vi kunne utvikle oss raskere. Han har gitt oss masse fiff og tekniske fokuspunkter som har endret meg på noen punkter. Både mentalt men også ift. fotarbeidet, hvordan man leser en rute og ens kroppsposisjonering. Man kan selvfølgelig også få sin klatrepartner til å gi feedback, men med en profesjonell trener som Esben har jeg følt at vi har fått den mest presise og mest brukbare feedbacken som er mulig. Noe som har vert meget viktig for å nå målet vårt.

Til slutt har alt dette skulle settes sammen på trad-rutene, hvor det også skal tenkes på utstyrsplassering. Det betyr at man skal finne en god posisjon til føttene og den ene hånden, slik at man med den andre hånden kan sette en friend eller kile inn i fjellet som skiring. Det å kunne lese fjellet effektivt, finne riktig sikring og plassere den i fjellet på første forsøk sparer utrolig mye energi både fysisk og mentalt. Det har vi trent på i Bohus og Göteborg. Og så må vi jo bare se om det har vert nok til å klatre Piz Badile, Les Dru og Cima Grande di Lavaredo. En ting er i hvert fall sikkert – Det blir et eventyr på en eller annen måte.

Og hva med det mentale?


Den mentale delen av klatringen er annerledes. Grensene blir presset sakte og gradvis. Magefølelsen, som er en særdeles subjektiv og udefinerbar størrelse, blir den nærmeste følgesvennen man har i veggen. Det er selvfølgelig meget individuelt hvor mye man har lyst til å presse seg mot ens maks når man klatrer på eget utstyr.  Man må prøve seg fram rolig og forsiktig, jobbe innenfor den aksept av risiko som man selv har bestemt seg for.

Litt om Kenneth Jensen

Kenneth Jensen er en erfaren klatrer og har mye erfaring med isklatring. Kenneth er utdannet fysisk trener gjennom det Danske Forsvarets utdannelser på ”Senter for Idrett”. Han har vert treningsansvarlig for en gruppe i hans enhet over flere år. I tillegg har han deltatt på mange treningsseminarer.  I dag er han selvstendig og tilbyr foredrag og coaching. Les mere om Kenneths tidligere og nåværende prosjekter, og få løpende inspirasjon til din egen trening via hans hjemmeside: www.morethanclimbing.com